Per Ariansen
Løselig fortelling om den norske kongerekka
fra Harald Hårfagre til Christian Kvart
Som korist i Gamle Oslo kro- og kirkekor har jeg mange ganger skrittet utenom Håkon 5. Magnussons grav i Mariakirkeruinene på Sørenga, der koret jevnlig har deltatt i middelalderfestivaler og - arrangementer. "Hvem var nå denne Håkon?", har jeg tenkt, "og hvem var det nå som kom før ham i kongerekka?" 
Til slutt ble det for fristende å samle de kilder som var tilgjengelige i bokhylla hjemme for å se om det var mulig å sette sammen en miniatyrfortelling om de norske kongene. Resultatet finner du nedenfor. Jeg må fraskrive meg ansvaret for både uten- og innerikspolitiske følger av eventuelle feil i fremstillingen. Det hele er ytterst amatørisk og fullstendig uten vitenskapelige pretensjoner:
Alle vet at det hele begynte med slaget i Hafrsfjord omkring år 900. Der samlet Harald Norge til ett rike. Han ble vel hetende Hårfagre etter samlingen, for før han ble ferdig må han ha sett fæl ut. Sønnen, Eirik Blodøks regjerte sammen med sin far de siste årene av hans tid. Eirik B. hadde vært i viking i England og var sogar en tid konge i Jorvik (der publikum allerede da var begynt å samle seg til konserten med Gamle Oslo kro-og kirkekor noe senere). I 933 overtar en annen Hårfagresønn, Håkon Adelsteinsfostre (Håkon den gode) kongeplassen, men han kommer i strid med sønnene til Eirik B - av historikere kalt Eirikssønnene. Disse hadde gått i allianse med danene og var grådig sultne på kongemakt i Norge. Omkring 960 får de slått i hjel Håkon den gode (slaget på Fitjar) og overtar kongemakten med danskenes hjelp. Danskekongen Harald Blåtann hadde vært fosterfar for en av Eirikssønnene, Harald Gråfell (som altså var konge i Norge sammen med brødrene sine. Det er ofte flerkongeri i kongerekka), men Blåtann ser seg mer tjent med å gå i allianse med jarlen på Lade i Trøndelag, Håkon Ladejarl, så han ber sin fostersønn Harald G. komme på besøk til seg i Danmark. Der blir han slått i hjel så han ikke skal forstyrre den nye alliansen
Håkon Ladejarl fikk være dansk vasall (mot avgift til Danmark) i Norge og styrte som konge over det meste av landet. Men området Viken - som svarer til Østlandet (inkl. det meste av Sørlandet) beholdt danske Harald Blåtann for seg selv, og han brukte Oslo som base for sin norske utpost. Harald Blåtann gjorde også fremstøt for å kristne Norge og bygget trolig den første Clemenskirken i Oslo. Oslo som by startet altså sannsynligvis som danskenes militære og misjonære fotfeste i nord - til dels med Blåtanns sønn, Svein Tjugeskjegg, som den lokale kongens mann.
Håkon Ladejarl trivdes ikke som vasall under danskene. Han falt grundig ut med dem etter et slag ved Hjørungavåg. Som seierherre avvikler han Blåtanns importerte Kvite-Krist og slipper de gamle gudene løs igjen. Men Blåtanns folk holder stand i Viken.
I England herjer nå Olav Tryggvason, sønnesønns sønn av Harald Hårfagre - til dels i samarbeid med Svein Tjugeskjegg. De to tilbyr den engelske kongen "an offer he can’t resist", nemlig "protection" fra vikingene, og King Ethelred 2. betaler villig 10 000 pund sølv i "danegjeld". Olav T. vender så tilbake til Norge for å utfordre den upopulære Håkon Ladejarl. Den sistes skjebne ender som kjent i grisehuset der han gjemmer seg for Olav, men blir drept av trellen Kark.
Olav Tryggvason blir konge fra 995. Han rekker å grunnlegge Trondheim før han faller i slaget ved Svolder ca år 1000. Motstanderen er - ikke uventet - Håkon Ladejarls sønn, Eirik. (Utenriks: Leiv Eiriksson lander i Vinland).
Imens er igjen en nordmann på herjingstokt i England, og igjen er det en etterkommer av Harald Hårfagre, denne gang Olav Haraldson . Olav dreper blant annet biskopen av Canterbury, men det var i god tid før han fikk tilnavnet ”den hellige”. Først året etter, i Frankrike, blir han omvendt til kristendommen. Så setter han kursen mot Norge. Godt utstyrt med engelske misjonærer lander han i Norge (på Selje ved Stad). Han utmanøvrerer Eirik Jarl, Håkon Ladejarls sønn, og senere Svein Jarl (bror til Håkon?). Så blir det tid til å gifte seg. Svensk blir det, med prinsessan Astrid. Bryllup i Sarpsborg. Det heter at de ligger over (Yess!) noen netter i Oslo på vei hjem til Romerike. Året etter (1022) er han for øvrig på Hellerudsletta ved Oslo og slåss med raumerne.
Danskekongen, Knut den mektige, syntes alt var mye bedre før da Norge var vasallstat under Danmark, og han prøver å true Olav til å betale danegjeld slik vikingene med hell hadde gjort i England. Men Olav vil ikke betale vasallavgift til danskekongen. Det brygger opp til slag i Skåne. Svenskene er også med, men både nordmenn og svensker kommer dårlig ut av det. Harald må nærmest flykte hjem. Og nå får han sine stormenn mot seg: Erling Skjalgsson, Hårek på Tjøtta, Tore Hund og alle de andre fra pensum. Knut den mektige utnytter sin styrke, rykker inn i Viken og innsetter sin frillesønn Svein som lokal jarl. Med er også frillen, hans mor Alfiva. Hun er ikke god. De to blir mektig upopulære.
Olav rømmer landet og slikker sine sår i Kiev, men tar seg etter hvert sammen og stiller i Trøndelag med sine folk i håp om å slå ned Tore Hund og de andre stormennene i Trøndelagsmafiaen. Det går ikke bra. Han blir drept på Stiklestad i 1030. Til fattig trøst blir han erklært helgen og nå blir han virkelig "den hellige".
Men konge må man ha, Og Einar Tambarskjelve drar til Gardarike og henter hjem en 10 år gammel sønn som Olav den hellige hadde gående der. Dette blir kong Magnus (den gode). Magnus kommer mye bedre ut av det med danskene. Han avtaler til og med med danskekongen (nå er det Hardeknut) at den lengstlevende skal arve begge rikene.
På ny er et kongsemne ute i verden og slåss – denne gangen i Lilleasia og mot bulgarere. Dette er Harald (senere Hardråde). Hans mor kjente godt Olav den hellige, for hun fikk den omtalte 10-åringen fra Gardarike, Magnus, med ham. Harald er altså halvbror til kongen. I 1043 (samme år som (St.) Hallvard blir drept her på Østlandet) setter Harald kursen mot Norge med stor appetitt på kongemakt. Han får støtte fra både svensker og dansker, og Magnus, som aner overmakten, foreslår forsiktig at de kanskje skal dele kongedømmet? Og slik blir det. Harald får kongemyndighet på Opplandene - inklusive Viken - og Magnus blir overkonge. Men siden Magnus dør uten sønner, blir det til slutt Harald som overtar det hele. Og da Hardeknut dør, krever han hele Danmark også.
Harald sloss stadig mot danskene, setter fyr på Hedeby mm., men får aldri full kontroll der nede. Han får imidlertid navnet Hardråde. (Mine amerikanske venner mener forøvrig at King Hardrod må ha vært usedvanlig viril, navnet tatt i betraktning). Harald H. gjør Oslo til sitt hovedsete i 1050, bygger Mariakirken med en kongeborg like bak og bygger ny Clemenskirke (Kirkene varte ikke så lenge den gangen. Bærestolpene råtnet i jorda.)
Oslo ca. 1050
Stormenn på Oppland forstyrrer imidlertid Harald såpass at han inngår forlik med danskene for å få fred i syd. Han føler seg straks mer ovenpå og utruster en flåte på 300 skip. Tanken er å erobre England, no less, som han mener han har arverett til. Hans eldste sønn, Magnus, som har vært medregent i noen år, blir hjemme i Oslo for å passe huset. Avsted drar kongen med den yngste sønnen Olav (Olav Kyrre) og dronning Ellisiv. Det avgjørende slaget står ved Stamford bro, sør for York (se Bayeuxteppet). Der er det slutt for King Harold
.
Hic (her) Harold Rex interfectus (myrdet) est.
Når eldstegutten, Magnus, han som passet huset, dør, blir det Olav Kyrre som blir enekonge i 1069. Han får grunnlagt Bergen, ordner faste bispeseter, bl. a. I Oslo og mer. Paven skriver til Olav Kyrre og gratulerer med innsatsen for kirken og spør om det ikke er noen stormenn i riket som har lyst til å dra til Roma og studere teologi. I 1080 begynner byggingen av gamle Aker kirke i Oslo.
Når så Olav Kyrre dør i 1093, overtar frillesønnen Magnus (Berføtt). I en kort tid regjerer han sammen med fetteren Håkon, men denne dør og Magnus Berføtt blir enekonge. Magnus er reiseglad og stridslysten. I Sverige får han ikke noe til, men han får fotfeste (berføtt til tross) på øya Man og i Dublin i 1102. Men i Ulster blir det for ille og Magnus dør. Hjemme er det en hel bukett med frillesønner (alle etter Magnus som kanskje var berføtt fordi han alltid nettopp hadde kommet ut av senga?) I 1103 stiller følgende kongsemner: Sigurd (Obs! Jorsalfar) (13 år - og forlovet med prinsessen av Dublin!), Øystein (14 år) og Olav (3-4 år). Sigurd hadde arvet farens reiselyst så han drar til det hellige land (Jorsal) med 60 skip og 4000 mann. Han når frem, bader i Jordan, hjelper den lokale kongen og blir feiret som Sigurd Jorsalfar når han kommer hjem. Her hjemme dør både Olav og Øystein, og Sigurd blir enekonge. I 1130 dør han mens han er i Oslo, og han blir begravet i sydmuren i Hallvardkirken (ruinparken) som netttopp er bygget. Sønnen Magnus (den ennå ikke blinde) er da i Oslo og kan overta som konge direkte.
Året før hadde det imidlertid dukket opp en ire som hevdet at han var sønn av Magnus (berføtt i Irland igjen). Sigurd Jordsalfar aksepterer denne halvbroren, Girchrist - Harald Gille, etter at han har gått på glødende jern (jernbyrd) for å bevise sitt opphav. Magnus den ennå ikke blinde Sigurdsson må derfor dele kongemakten med Harald. Men det viser seg å være en dårlig ordning. Først prøver Magnus å styrte Harald mens denne er i Sverige, men Harald flykter og kommer fryktelig tilbake til Magnus som er i Bergen. Her blir Magnus tatt, avsatt, blindet (ja, nå er han Magnus den blinde) og kastrert, får foten hogget av, og som om ikke dette var nok må han avlegge munkeløfte.
Dette syntes bergenseren Sigurd Slembe var for ille. Han dreper Harald Gille mens han sover hos en dame, og Sigurd prøver så selv å bli konge. Men å drepe folk som sover er ikke vel ansett, så konge blir han ikke. I skuffelse og sinne henter han Magnus den blinde ut av klosteret og begynner en veldig herjingsferd rundt om i landet. Men til slutt går det galt for dem: de blir begge drept i et slag ved Hvaler.
Øystein - en sønn av Harald Gille - hentes i 1142 til Norge fra Irland og blir samkonge sammen med sine to søsken Inge (Krokrygg) og Sigurd (Munn). Fem år etter grunnlegges klosteret på Hovedøya. Fem år deretter igjen kommer kardinal Breakspeare til Norge, byggingen av Nidarosdomen kommer i gang, Norge får erkebiskop og tiende innføres. Breakspeare drar videre, og må ha fått mye skryt for arbeidet i Norge, for han blir senere pave Hadrian 4.
I den kongelige trio går det dårlig. Øystein og Sigurd utmanøvrerer Inge, men tar ikke livet av han. Så flyr Øystein og Sigurd på hverandre til begge dør. Inge smetter da frem og triumferer som enekonge. Men Sigurds menn har ikke gitt seg. De lanserer Sigurds frillesønn Håkon (Herdebrei) som rettmessig konge og får støtte av trøndermafiaen. Men Inge sitter stadig som konge, og det blir borgerkrig med en rekke slag i Norge og i Sverige. Til slutt rammes Inge av en pil mens kampen bølger på isen ved Oslo (der Inge hadde tilbrakt julen 1160). Håkon Herdebrei blir enekonge, men nå er det avdøde Inges folk som ikke vil gi seg. Lederen for disse, Erling Skakke, overrasker og hugger ned Håkon Herdebrei i Romsdal. Erling er gift med datter av Sigurd Jorsalfar. Og de to har sønnen Magnus. Han blir nå kronet til konge i Bergen syv år gammel. Magnus (5. Erlingsson) må sverge troskap til kirken og love å verge de vergeløse mm. Her brytes den gamle tradisjonen at alle kongssønner hadde lik rett til kronen. Fra nå av skal retten gå til eldste sønn. (de forhinder ikke at kongsemner lenge enda gjør krav på tronen etter de gamle reglene). Og kongen skal hylles på et riksting, ikke på lokale ting – noe som hadde åpnet for strid om kongemakten. Lille kong Magnus er jo bare en guttunge, så det blir pappa Erling Skakke som utøver politikken: han jager og dreper to konkurrenter til tronen (Sigurd Markusfostre og Olav Ugjeva), og han forhindrer danskekongen Valdemar I fra å få fotfeste i Viken.
Nok en kronpretendent melder seg: Øystein, sønn av kong Øystein (som var del av brødreflokken av samkonger: Sigurd, Øystein og Inge). Han leder en flokk som kaller seg birkebeinerne. Han (Øystein ”Møyla” = ”småjente”) får støtte fra trøndelagsmafiaen, og han drar mot Tønsberg for å slå kong Magnus 5. Men akk, han ender blek og kald. Birkebeinerne finner så en ny leder med kongelig blod og kronpretensjoner: Sverre, sønn av Sigurd Munn. Også han får støtte av stormennene i Trøndelag, men ikke av bymennene i Nidaros. Det avgjørende slaget mellom Sverre og Magnus står på Kalvskinnet ved Nidaros i 1179. Erling Skakke blir drept og Magnus må flykte – til slutt helt til Danmark. Men han kommer tilbake og det blir en rekke slag og trefinger der Sverre og Magnus vekselvis vinner og taper. I 1181 overvintrer Sverre i Oslo hvor han opptrer som konge og innsetter syselmenn. Kong Magnus er stadig ute etter Sverre, og det avgjørende slaget står på Fimreite i 1184 der Magnus tar 2000 mann med seg i døden.
Sverre må stri med flere opprørsflokker, blant annet kuvlungene, ledet av en tidligere Hovedøya-munk, Jon Kuvlung og også en flokk skjeggete skotter under ledelse av en viss Sigurd. Både Jon Kuvlung og Sigurd er angivelig av kongætt og gjør krav på tronen. Men de bli begge slått av Sverre. Sverre lar seg krone av biskopene i Nidaros, og dette erter opp pave Celestin 3. Biskopene blir lyst i bann av Eirik. Biskopen i Oslo, Nikolas, liker dårlig å falle ut med paven, så han drar til den norske erkebiskop Eirik som har stukket av fra Trondheim til Lund i Sverige etter at han falt ut med Sverre. Der vil han forsone seg med Eirik og paven. Nikolas blir tatt til nåde og danner så partiet baglerne (bagall=bispestav). Denne gruppen, alliert med kirken og paven, samler etterhvert all motstand mot Sverre. Deres leder blir Inge – nok en utfordrer til kronen. Inge er også av kongsætt, sønn av kong Magnus Erlingsson. Baglerne har makten i Viken, men blir slått av Sverre i et slag i Oslo i år 1197. Så vinner baglerne noen runder, og så er det Sverres tur igjen. 1200 har Sverre kontroll i Viken, men blir jaget ut derfra av en bondehær, men så er han tilbake igjen i 1201. Sverre blir syk og dør omsider i Bergen i 1202. Han har én sønn i live, Håkon (3.) Sverresson. Han blir så konge, og striden med kirken bilegges. Baglerne svekkes, men kommer snart tilbake. Håkon 3. Sverresson får ikke sitte lenge. Han blir trolig forgiftet. Dermed er Sverres sønner brukt opp, og man må begynne på sønnesønnene. Det blir lille Guttorm (Sigurdsson) på 4 år som blir konge.
Baglerne rører på seg igjen, nå i Danmark. De har fått tak i en utfordrer til kronen, Erling Steinvegg som skal være sønn av Magnus Erlingsson han også. Med seg har de søstersønn til baglerlederen bisp Niklas, Filippus Simonsson. Erling får støtte i sitt kongekrav fra Østlandet mens lille kong Guttorm dør i Nidaros. En fjernere slektning av kong Sverre, Inge (2.) Bårdsson blir konge etter Guttorm, men må dele noe av kongemakten med Håkon Jarl, en av birkebeinerlederne. Det er stadige slag og trefninger mellom birkebeinere (Kong Inge og Håkon jarl) og baglere (Bisp Nikolas, Eling Steinvegg og Filippus). Partene er utslitte av trefninger – i alle fall baglerne – og det blir et forlik der Inge og Håkon Jarl samt Filippus blir enige om å styre hver sin dele av riket. Filippus og baglerne får Østlandet. Som for å besegle samrøret, gifter Filippus seg med Kristin, datter av Kong Sverre, birkebeinerkongen.
Håkon Jarl dør i 1214 og kong Inge i 1217. Birkebeinerne tar Håkon (4) Håkonsson til konge 13 år gammel. De hadde hentet ham med ski på Østlandet i 1205 to år gammel. Lille Håkon var sønn av kong Sverre’s sønn Håkon (3.) og Inga fra Varteig. Trettenåringen får ”hjelp” av kong Inges bror Skule Bårdsson (Hertug Skule) som nok har mye av den reelle makten. Da Fillippus dør på Østlandet, slutter også denne delen av landet seg til kong Håkon 4. Det blir en riksdeling mellom Håkon og Skule. Skule blir jarl over Østlandet, men flytter i 1224 til Nidaros. Håkon Håkonsson kommer til Oslo og starter gjenoppbyggingen av kongsgården på Øra (Sørenga) som hadde strøket med i den store bybrannen året før. I denne perioden har kongen problemer med en opprørsflokk, ribbungene, som ledes av et kongsemne, junker Knut, som skal være sønn av Håkon jarl. Striden ebber ut i 1227, og det er ingen interne opprør mot kongen på en stund.
Men hertug Skule (som var hertug i Nidaros) kan ikke holde seg. 50 år gammel starter han et opprør mot kong Håkon 4. Ifra 1239 og noen måneder fremover anerkjennes han som konge i Viken, men blir slått av Håkons menn i mai 1240. Håkon er så alene om makten., og i 1247 krones han i Bergen under stor festiviats. Ti år senere dør Håkons eldste sønn og kronprinstittelen (”kongsnavn”) går i stedet til sønnen Magnus (som skal bli Magnus Lagabøter). Håkon Håkonsson utruster en ekspedisjon for å vinne makt og land i Skottland. Han rekker å herje adskillig ved munningen av Clyde, men noe skikkelig fotfeste får han ikke. Han blir syk og dør i 1263, og da er Magnus klar til å overta. Utenriks: Grønland og Island har nå underkaste seg Norge (samt Shetland, Orknøyene og Færøyene). I Norge lages det en landslov og en bylov. I et kongebrev som omtaler byloven ser man de første tegn til privilegier for tyske handelsmenn som hadde begynt å bli vinteren over i Bergen.
Oslo ca. 1300
Hvordan ser det ut i dag?
Kong Magnus Lagabøter dør i 1280. Hans sønn Erik Magnusson på 12 år blir konge og lillebror Håkon på 10 år blir hertug (Bare vent, han skal bli konge. det er han som ligger i Mariakirkeruinene). Erik må ha vært tidlig utviklet, for året etter gifter han seg med Margareta, datter av skottekongen. Som fjortis overtar lillebror Håkon sine hertugdømmer på Østlandet, inklusive Oslo, hvor han slår seg ned i kongsgården bak Mariakirken. Den har tårn og befestning. Det skal vise seg at dette ikke er godt nok. Den skumle Hallkjell Krøkedans herjer i Oslo, og kongsborgen brenner. Med Håkon og Eriks hjelp blir Hallkjell tatt til slutt, men Håkon har trolig fått det for seg at en steinborg på Akersneset ville være lettere å forsvare. Arbeidene starter noen år senere. Håkon bygger ut byadministrasjonen og inviterer fransiskanerne til å grunnlegge kloster i byens utkant mot nordøst (Oslo Hospital).
Kong Eirik er stadig på erobrertokt i Danmark. Håkon fristes av ekteskapets gleder men må ha hjelp til å sjekke dame av sin rådsherre med det passende navnet Audun Hugleiksson. Først prøver Hugleiksson å få igang et opplegg med Isabella, som er av fransk dronningslekt, men det går ikke. Så prøver han et opplegg med en fransk grevedatter, men det går heller ikke. Det ender med at Håkon selv slår til hos sin firmenning Eufemia, av hertugslekt fra Rügen (hun får Bygdøy i morgengave). (Hugleiksson roter det til for seg senere, og han blir hengt i Bergen). I august 1299 dør kong Eirik, og Lillebror Håkon kan stå frem som kong Håkon 5. Magnusson, med sete i Oslo. Håkon og Eufemia få datteren Ingebjørg, men ingen guttebarn som kan føre den mannlige slektslinjen videre. Ingebjørg trengte ikke vente så lenge som sin far med det ekteskapelige: hun ble forlovet allerede som ettåring med Erik, bror til svenskekongen. Pappa Håkon 5. syntes det var best slik, særlig fordi forlovelsen innebærer et allianse mellom Sverige og Norge - rettet mot Danmark. Men Håkon kommer etterhvert til at Erik ikke er noen brukbar støtte mot Danmark likevel, så han hever forlovelsen og lover i stedet bort Ingebjørg til en annen av svenskekongens sønner, Magnus. Erik ble ikke direkte begeistret for dette. Han farer mot Oslo, herjer i byen og prøver - forgjeves - å ta borgen på Akersneset, Akershus. Flere ganger er han i Oslo, men det blir fred til slutt - til den grad at forlovelsen mellom Ingebjørg og Magnus oppheves, og så blir det sannelig Erik og Ingebjørg igjen. Bryllup i Oslo med stor stas. Barn blir det av det - enda Ingebjørg ikke er mer enn snaue 14 år ved nedkomsten. Magnus kaller de den lille. Kort etter dør Håkon 5. og han begraves i Mariakirken, der hvor vi skritter over gravsteinen hans. Men så er det krise i Norge, for Håkon 5 har ingen mannlige arvinger. Det er slutt på "Hårfagreætten", den lange serien av mannlige herskere av norsk kongsslekt. Men så finnes jo lille Magnus, sønn til Ingebjørg og den svenske hertug Erik. Tre år gammel utropes han til kong (dvs. arveprins. han må bli myndig først) Magnus Eriksson. Også svenskene tar han til konge på samme vis , og her begynner unionstiden: unionen med Sverige under Magnus Eriksson skal etterhvert erstattes av den store Kalmarunionen som samler Norge, Sverige og Danmark til ett rike. Fra dette faller Sverige ut, og den lange unionen og lydriketiden under Danmark begynner.
Akershus på Håkon 5. Magnussons tid. Se også dette nettestedet
Treårige Magnus har jo ikke så mye greie på statsanliggender, så det bli mamma Ingebjørg som driver butikken. Imidlertid lar hun seg sjarmere av en elsker, Knut Porse, og hun blir så distrahert at norske stormenn fratar henne makt og etterhvert også eiendom. Men akk, så dør elskeren (vel, de giftet seg først), og Ingebjørg tas til nåde igjen. Og nå er Magnus myndig og kan sette stormennene på plass. Så blir det tid til det viktigste for den gode Mangnus - å få laget en tronfølger. Han frir til Blanche av Namur i Frankrike og kan holde bryllup i Oslo (selv om han må låne dekketøy i Nonneseter kloster). Så blir han kronet til konge over Norge og Sverige, og etter noe krigsknuffing med kong Valdemar Atterdag i Danmark slutter han fred med danskene. Han og Blanka hadde to barn. Magnus ordner det slik at den yngste (Håkon, det er ikke mye variasjon i navnebruken) skal arve kronen i Norge, mens den eldste, Erik, skal få Sverige. (Men skulle en av dem ende opp uten arving, skal landet gå til den andre). I 1349 slår svartedauen til og tar halve Norges befolkning. Nå inntrer Håkon 6. Magnusson til konge i Norge, men er konge sammen med sin far Magnus (frem til 1380). Så dør svenskekonge Erik av sykdom, og dermed ender fader Magnus som konge av Sverige, etter avtalen mellom de to. Men Magnus blir avsatt i Sverige etter noen uheldige krigsdisposisjoner, og sønn Håkon 6. Magnusson blir valgt til konge av Sverige. Magnus er imidlertid (sammen med sønnen Håkon) stadig konge av Norge. (Forvirret? Følg med! Følg med!). I 1359 hadde Kong Magnus hatt med seg guttungen og dronning Blanka til Købehavn for å forlove Håkon med den 10 år gamle datter til Valdemar Atterdag, Margrete. (Les om barnereglen Ride, ride ranke i Wibeke Knagenhjelms artikkel). I 1363, noen måneder før dronning Blanka dør, holdes det bryllup mellom Håkon og Margrete i København, men de har vett nok til å vente til Margrete blir 16 før hun får love til å dra til Akershus og mannen. Håkon 6. faller ut med svenskene som har innsatt en tysker (Albrecht) som konge. Så det blir ikke mye tid til hjemlig hygge på Akershus. Der sitter Margrette og fryser og sender i 1370 et brev til sin mann der hun ber om hjelp til å holde det gående på Akershus. Kong Magnus (far og medkonge til Håkon) dør i 1374, og også Håkon 5 takker av i 1380. Så blir Margrete alene på Akershus, dvs. ikke helt alene: Med Håkon hadde hun fått Olav, som var10 år gammel i 1380. Stormennene i Norge gir henne store fullmakter og peker ut denne Olav Håkonsson som konge. Men akk, Olav dør i Danmark 16 år gammel, og Margrete har ingen arving. I 1375 hadde Margretes far, Valdemar Atterdag, dødd, og Margrete var blitt valgt av danske stormenn til dansk riksstyrer i 1387. Det samme skjer i Norge året etter: Margrete Valdemarsdatter blir riksstyrer (dronning ville man ike kalle henne) der også, og kongerekken skal regnes fra henne. Men noen direkte arving finnes altså ikke, så man må ut i Margretes slekt. De bestemmer seg for Erik av Pommeren, men han skal først få bli konge etter Margretes død. I 1397 krones Erik av Pommeren til konge in Norge, Sverige og Danmark. Kalmarunionen er et faktum. Erik av Pommeren holder seg mest i Sverige og "Dronning" Margrete holder seg mest i København, der hun dør i 1412. Erik får stadig problemer med opprørske svenske - og norske - bønder, og det ender med at først danskene, så svenskene og deretter nordmennene avsetter ham. Inn kommer Kristoffer av Bayern, sønn til søstera til Erik av Pommeren, og han ender som unionskonge for de tre rikene. Kristoffer dør i 1448 etter bare noen få år som konge. En av opprørerne i Sverige, Karl Knutssøn Bonde velges til konge der. Danskene peker ut en av oldenborgerne, Christian I, og etter noe om og men blir han også valt til konge i Norge. Unionen er ikke død, men det røyner på: Karl Knutssøn Bonde går til krig mot Christian I, men det ender med at Christian blir konge av Sverige også. Så nå er det et øyeblikk én konge over tre land igjen. I en pause får Christian giftet bort sin datter til skottekongen. Men det er smått med medgift, så han pantsetter Orknøyene til skottene. Året etter går Shetland på samme vis: pantsatt mot kontanter denne gangen. Og pantene blir aldri innløst. Der forsvant de vestlige besittelser!
Christian I dør i 1481, og sønnen Hans overtar. To år etter velges Hans også til konge i Norge. Hans knuffer mye med svenskene, men rekker å få en sønn Christian 2 som i 1507 ankommer Oslo som norsk visekonge under kong Hans. Christian 2. prøver å holde hanseatene unna Oslo og drar også til Bergen i et liknende ærend. Der treffer han Sigbrit Willums, en "torgkone" som han, besyndelig nok, finner at han kan rådføre seg med i finanssaker. At hennes datter Dyveke blir Christian 2, s elskerinne virker sikkert befordrende på samrøret. Han tar begge med til Oslo og installerer dem på Akershus. Etter kong Hans' død i 1513, blir Christian 2. helkonge. Han gifter seg med Elisabet (av tysk familie) før hun klarer å oppdage det der med Dyveke. To år etter dør Dyveke i København. Det mumles om forgiftning, og Torben Oxe, øverstkommanderende på København slott, blir henrettet. Chrsitian 2. må sloss for kongemakten i Sverige. Han blir slått ved første forøk - av Gustav Wasa, nå på vei oppover i systemet i Sverige. Men så rykker Christian inn i Stockholm og forlanger kongestatus. Det får han, og det blir innkalt til stor kroningsfest. Mens alle Christians tildligere motstandere er på festen, stenger han gjestene inne og dreper alle han ikke synes noe om. "Blodbadet i Stockholm", heter det. Christian ble ikke satt pris på i Sverige etter dette. Ikke var han for populær i Norge heller, forlest som han var på Machiavelli, mye skatter og ilskne fogder. Også i Danmark var de også betenkt over denne geskjeftige kongen og den uro som fulgte med ham. Gustav Wasa sendte for eksempel en ekspedisjon til Oslo for å ta hevn for blodbadet. Byen brant ned, men Akeshus sto imot. Christian oppdager så plutselig at han er avsatt av det danske riksrådet til fordel for sin onkel, Frederik 1. Da blir det for mye. Christian stikker av til Nederland. Frederik 1. tas til konge også i Norge (riksrådet godt påvirket av de danske adelsmenn Henrik Krummedike og den akvisitive Vincents Lunge (som gifter deg med den velstående fru Inger til Austråt)). Men Christian var ikke død! Han dukker opp i Oslo fra Nederland i 1531 med en hær og vil ta tilbake kongemakten i Norge. Han blir tatt godt imot av byens folk (hva skulle de gjøre?), og også tilsynelatende av Frederik 1.s høvedsmann på Akershus (Gyldenstjerne) hvor det inngår våpenhvile etter et mislykket forsøk fra Christian på å ta festningen. Gyldenstjerne lover å overgi Akerhus, men drøyer med å utlevere nøklene. Imens plyndrer og brenner han klosteret på Hovedøya for å skaffe seg forsyninger. Så seiler det inn forsterkninger fra Frederik 1, og slaget er tapt for Christian. Som statsfange blir han ført til Danmark til fengsel på livstid. Han ender med å sitte inne i 27 år. I 1534 dør Frederik 1., og danskene velger hans sønn Christian 3. til konge. Christian 3. (som aldri brydde seg om å ta en tur til Norge) erklærte uten videre ved kroningen at Norge skulle være dansk på linje med Jylland og Fyn og ikke "mere være eller hete noe kongerike". Så dett var dett. Lydriketiden hadde begynt. Chrsitian 3. var lutheraner. Erkebiskopen i Nidaros trodde han kunne stoppe denne vranglæren, men selv ikke et felttog mot Akershus eller mordet på Vincents Lunge (den uspiselige dansk adelsmann som vær blitt alt for rik og som stadig ormet på vegne av danskekongen i Norge) nyttet. Katolisismen i Norge var død. Og i landet styrte danskekongens stattholder: den som til enhver tid ble utpekt som lensherre på Akershus.
I 1559 dør Christian 3., men der er alltid en Frederik til å overta etter en Christian, og nå er det Fredrik 2. Han bestemmer seg for krig med Sverige. Dette fører til at svenskene svarer med et forsøk på å ta Akershus, men igjen står murene imot. Etter at svenskene hadde brent alt som brennes kunne utenfor murene, dukker de første planene opp om å flytte Oslo. Oslofolket ber så pent om love til å bygge opp igjen på Sørenga, men planene om å flytte byen står fast. Fredrik 2. dør i 1588, og da står det naturlig nok en Christian klar til å ta over. Dette er Christian 4., Kristian Quart, kongen som skulle sette så tydelige spor etter seg i Norge. For oss korister blir det han som avslutter Gamle Oslo-epoken. 27. september 1624 lyder det fra området øst for Akershus murer: "Her skal byen ligge!" Og tenk, så skulle ikke byen hete Oslo lenger, men Christiania! Da vil vi ikke mer. Her avslutter vi vår lille fortelling.